24/07/2025
Life at the farm lately..
Om ei drøy uke er det overtakelse av gården, den lille drømmen om en gård gis videre, i La Labugta.
For et liv, for et eventyr og for en opplevelse det har vært å erfare akkurat dette! Dette livet, denne gården, Malangen som er så ufattelig vakkert (altså, top place to be i hele Troms!) - så takknemlig!
Da vi i juli 2023, for 2 år siden så på gården, og 2 dager senere følte at dette var sjansen vi måtte gripe da budrunden snurra raskt og uhemmet, var det blant annet hestelivet som var i tankene og drømmene, for meg og Karla spesielt. For Karla har dette forsterket hva hun drømmer om og har lyst til, ho kan ikke vente til å kjøre opp til traktor og få seg gård når ho blir voksen. Ho kunne gjerne bodd i Malangen videre. Dessverre er det ikke skoletilbud utover 10. klasse her.
Å leve nært naturen, å ha mulighet til å få en ridebane og kanskje tilogmed en ridehall på sikt, for å bruke hest til helse og aktivitet var en del av drømmen. Som terapeut kan man jobbe på en annen måte enn i hvite kontor, noe jeg har heia på fra start.
🌿 Naturen er medisin! Daniel kunne gjerne vært dreng, påstår han, og er jo verdens beste fikser.
Noen drømmer må man bare teste ut.
Ulike grunner, både personlige, økonomiske og varierende arbeidshensyn, helse, en stor familie på 6 med ulike interesser og behov, gjorde at dette ble et prosjekt som ikke lot seg realisere for oss som familie, og knapt nok som par heller.
Det har vært krevende, splittende og samlende. Og mest av alt lærerikt, sånn at vi er enda bedre rusta til fortsettelsen og veien mot Syd i august.
Det å følge drømmene sine er viktig, uhorvelig viktig, kanskje også for å teste om det man drømmer om faktisk er det man vil, eller i det hele tatt lar seg gjøre uten å ofre for mye på veien? Spesielt av tid det tar for å kunne få det til, energi som brukes, samtidig som man er avhengig av annen inntekt. Kanskje i mange år frem.
Der hest, dyr, natur, skogsbading, yoga og etterhvert retreats var noe vi så for oss i La Labugta, vår lille blå lagune, ville det tatt mange år å komme dit, praktisk og økonomisk. Kun de 2 minste ville bodd sammen med oss noen år til, men dette har virkelig vært et hjem for både Karla, Hennie og Alfred den tiden det varte.
Å ha hestene på en gård så langt unna et større hestenettverk, har gjort oss mer bundet enn noen gang. Da vi skulle i konfirmasjon til Nordland, var eneste måten å få det til, at en fremmed snill dame bodde hos oss og passa hestene. For eksempel.
Mer om dette senere 🌸 takknemlig for disse dagene her og nå, bare!
