22/10/2025
Nå er det krise – for vannpolo, svømming og barnas trygghet i stavanger kommune.
Stavanger kommune skal spare. Men når sparekniven rettes mot idretten og frivilligheten, kutter man ikke bare i budsjetter – man kutter i barns trygghet, helse og framtid. Det foreslås kutt på 44 % i tilskuddene til idretten – fra dagens 12,5 millioner kroner til 7 millioner kroner i snitt de neste fire årene. Dette skjer i en kommune med et budsjett på 14 milliarder kroner. Samtidig foreslås det å redusere treningstid i kommunale anlegg og si opp avtaler i leide treningslokaler. Flere skolebasseng står i fare for å bli stengt.
For svømming og vannpolo er dette ikke bare dramatisk – det er livstruende. Å lære å svømme er ikke en luksus. Det er en livsviktig ferdighet. Det handler om trygghet i vann, om å kunne redde seg selv og andre, om å mestre en arena som for mange barn er like viktig som skolegården.
Når bassengene stenges, mister barn og unge ikke bare trening – de mister fellesskap, mestring og sikkerhet. De mister et sted å høre til. Dette er ikke en overdrivelse. Det er virkeligheten.
Bak tallene i budsjettet står ekte barn. Barn som finner venner i garderoben, som lærer samarbeid gjennom vannpolo og som kjenner stolthet når de svømmer sin første lengde alene. Barn som lærer ferdigheter som kan redde liv – bokstavelig talt.
Hva sier vi til dem når dørene stenges? At budsjettene var viktigere enn deres trygghet?
At 12,5 millioner kroner – i et budsjett på 14 000 millioner – var for mye å investere i framtida deres?
Samtidig vet vi at verdien av frivillig arbeid i idretten i Stavanger er 450 millioner kroner hvert år. Dette er innsats som omsettes i forebygging, folkehelse, integrering og sosial trygghet. Det er en investering som gir mangedoblet avkastning – både økonomisk og menneskelig.
Og la oss være ærlige: Ikke alle barn vil spille håndball eller fotball. For mange er svømming, turn, klatring, fekting eller vannpolo deres arena – deres tilhørighet. Når kuttene rammer, rammes de små idrettene hardest. De store må kanskje redusere tilbudet sitt, men de små står i fare for å måtte legge ned helt. Da mister vi mangfoldet i idretten – og mange barn mister muligheten til å finne sin plass.
Å ta fra idretten og frivilligheten er ikke en besparelse – det er et svik. Et svik mot barn og unge, mot familiene deres, mot fellesskapet som gjør Stavanger sterkere.
Når samfunnet sliter, er det ikke da vi skal kutte i trygghet og samhold. Det er nå vi trenger idretten som mest – fordi den gir barn et sted å høre til, et sted å mestre, et sted å vokse.
Og hva med de mest utsatte? I Stavanger lever 12 % av barn under fattigdomsgrensen. For dem er idretten ikke bare et fritidstilbud – det er en livline. Et sted å være med, et sted å bli sett, et sted å få like muligheter.
Til politikerne i Stavanger:
Dere sitter med ansvaret. Dere bestemmer om barn og ungdom i Stavanger fortsatt skal kunne lære å svømme, spille vannpolo, føle mestring og fellesskap – eller om dere vil være dem som lot bassengene stenge og fellesskapet forvitre.
Et budsjett kan endres. En beslutning kan reverseres. Men et barn som mister tryggheten sin, mister noe som aldri kan kjøpes tilbake.
Stavanger Vannpolo støtter ikke disse kuttene. For oss handler dette ikke om tall i et regneark – men om mennesker, om fellesskap, og om framtida til barn og unge i Stavanger.
SLIK KAN VI IKKE HA DET.
