19/06/2022
Tarjei som kom på 2. plass har skrevet følgende rittrapport fra Styrkeprøven:
Vi var tre Follo-ryttere på start i regnværet i Trondheim. Målet var klart – vi skulle kjøre som et lag, og en i rosa bunad skulle stå øverst på pallen. Taktikk er alltid vanskelig å planlegge i detalj, for mye skjer underveis. Da er det viktig å være fleksibel og gripe mulighetene som byr seg.
Vi kjørte rolig ut fra Trondheim, men forsøkte å være pådrivere for å få i gang litt rullekjøring i gruppen for å komme frem til Oslo før det ble mørkt. Starten var preget av en del kaos og dårlig merking av løypa. Vi kjørte vel feil hele 4 ganger :D I og med at det var fellesstart og tiden ikke betyr noe var det mest komisk for vår del, men jeg kan nok tenke meg at de som var opptatt av tid har irritert seg her.
Da vi kom til Soknedal satte vi for første gang inn et skikkelig drag for å kvitte oss med en del ryttere. Planen var å tynne ut gruppen mest mulig slik at vi kunne få et klart overtall i en mindre gruppe i finalen. Fremdeles var det nok en 30+ ryttere igjen. Vi fortsatte å sette litt press i bakkene opp mot Hjerkinn, og spesielt siste biten kjørte Fredrik og Sten Marius et skikkelig magadrag som kostet mye å være med på. Da vi gjorde opp status på Hjerkinn var vi kun 11 ryttere igjen til å sloss mot motvinden. Og sloss gjorde vi! Hele gruppen bidro over Dovre, men spesielt må vi nevne Sandro Poltéra fra Sveits som var en maskin!
Ved nedkjøringen fra Dovre så jeg at to ryttere hang litt på halen, så jeg satte stor fart ned for å tynne ut gruppen ytterligere. Da vi kom til Dombås telte gruppen kun 9 ryttere, og vi begynte å tenke at det fortsatt var et stykke til mål … En som ikke tenkte det var Sten Marius som like greit gikk i et lite TV-brudd :) Kanskje et frampek på hva som skulle skje videre …?
Herfra gikk det realtivt rolig, med middels samarbeid i gruppen. Flere hadde begynt å kjenne på det og ville ikke bidra i rulla – noe som også påvirket restens motivasjon til å trekke. Men vi hadde også flere gode partier hvor rulla gikk smooooooth. Jeg lurer faktisk på hva den lille gruppen kunne kjørt rittet på hvis vi samarbeidet fra start til mål, for tiden på fellesstarten var ikke langt bak de beste rullelagene og hadde holdt til 3. plasss i den konkurransen.
Da vi kom til Hunderfossen før Lillehammer begynte vi å kjøre sykkelritt. Fredrik satte fart i de små kneikene, og til slutt snek Sten Marius seg av gårde og fikk en fin luke før Lillehammer. Her måtte også TJ Stenberg slippe, og vi var 8 ryttere igjen. Dette gjorde at Fredrik og jeg fikk litt kjærkommen hvile og en rolig reise opp bakken etter Lillehammer – en bakke jeg hadde gruet meg til noen måneder nå … Sten Marius møtte dessverre på rødt lys ved veiarbeid på toppen, og det ble slutten på det bruddet. Herfra ble det en del rykk og napp frem til Hamar, og det var tydelig at finalen nærmet seg. Kenneth Sneis var spesielt aktiv i bakkene og kjørte meget sterkt.
Etter Hamar ble det klart at mange i gruppen begynte å tenke på hvordan de skulle kvitte seg med flere – og aller helst noen av oss fra Follo. Det gikk styggfort i en del bakker – spesielt Eivind Nordal Gran var meget aktiv. Jeg falt av to ganger, men - jeg faller av i bakkene fordi jeg er for feit, og beina var fortsatt gode, så jeg klarte å kjøre meg opp igjen på flatene etterpå. Vår venn fra Sveits overlevde ikke hardkjøret her (også pga magetrøbbel), så da endte det med at vi satt igjen med tre Folloryttere i en gruppe på 7 mann. Dette så bra ut!
Så langt hadde vi oppnådd nøyaktig det vi ønsket oss; en liten gruppe hvor vi hadde et betydelig overtall. Men det var fortsatt over 10 mil igjen, så nå gjaldt det å forvalte dette på best mulig måte.
Litt tilfeldig gled plutselig Fredik løs rett før Espa. Han grep muligheten og klinket til og fikk raskt en stor luke. Sten Marius og jeg kunne bare sitte og kontrollere. Samarbeidet blandt de fire andre i gruppen var lenge ganke middels. Fredrik Steen hadde vært tom lenge (vi lurte jo på om han faket, men det viste seg å stemme) og lå bak. Eivind ble lei av å gjøre mye jobb og la seg bak med Fredrik Steen, mens maskinen Jørn Fjeldavlie og utrettelige Kenneth Sneis jobbet hardt for å hente Fredrik. Det viste seg etterhvert at Evind hadde spart opp litt krefter og forsøkte å gå solo etter Fredrik. Dette ble imidlertid raskt kjørt inn, og bidro til enda dårligere samarbeid i gruppen – mens Sten Marius og jeg nøt hvert sekund :D
Etterhvert fikk de andre organisert seg, og da vi nærmet oss Trandum ble Fredrik kjørt inn. Rett før han ble hentet kjørte jeg et opptrekk for Sten Marius så han skulle gå kontra, men det ble overraskende nok også kjørt inn veldig raskt.
Jeg tenkte at da var det min tur, og at jeg bare måtte prøve. De andre hadde nettopp brukt enormt med krefter på å hente Fredrik, så vi kunne ikke la dem få noen rolige km for å restituere. Så jeg klinket til det jeg var god for. Jeg tenktet på et intervju med Knut Sande om at når man rykker må kan kjøre så hardt at de andre gir opp, så jeg lå langt over terskel, og slurvet også – for første gang i rittet - med ernæring. Planen var egentlig bare å kjøre til jeg var tom og ble hentet sånn at Sten Marius kunne gå kontra. Jeg hadde imidlertid snakket litt med Sten Marius om muligheten for å støte seg opp etter en stund og kjøre to stykker inn. Og etter et par mil i brudd hører jeg litt plystring bak meg – og der kommer Sten Marius!!!
Dette var i grevens tid, for watten min var i ferd med å stupe, og det var fortsatt 3 mil til mål. Sten Marius var knallsterk, og tok nesten alt av føringer de neste 15 km. Jeg fikk sitte på hjul, spise gel (men var tom for drikke …) og komme meg litt til hektene. Da vi nærmet oss Åråsen var jeg klar for å bidra litt igjen og kjørte meg tom før Olavsgård. Da var det bare å ønske Sten Marius lykke til og prøve å begrense skadene for egen del og håpe på å berge 2. plassen – vi ante jo ikke at vi hadde 8 minutter ned til resten …
2. plassen ble sikret, og jeg er så ubeskrivelig stolt! Først og fremst stolt av laget. Vi utfører planen til punkt og prikke, og kjører enormt bra som lag. Jeg er også utrolig stolt over egen innsats, og da spesielt at jeg ikke bare var sterk nok til å sitte med så lenge, men at jeg hadde krefter til å være aktiv underveis i tillegg til å gå i det avgjørende bruddet på slutten. For en feit kar på 45 år er dette stort!
Det eneste skåret i gleden er at jeg hadde unnet Fredrik dette. Sånn som det ble ofret Fredrik seg med et monsterbrudd fra Espa til Trandum. Dette var nøkkelen for at Sten Marius og jeg kunne feire dobbelteier. Vi er så utrolig takknemmelig for den uselviske innsatsen!!! Og det viser også at vi virkelig kjører som et lag og vinner ssammen. Håper du virkelig føler at du har din store del av æren for denne seieren!
Fredrik endte opp med en 4. plass etter å ha tapt spurten knepent mot Eivind. Men Fredrik samler vel verken på 3.- eller 4.-plasser … Håper det blir din tur neste gang!
Gratulerer til Eivind Nordal Gran med 3. plass – det var høyst fortjent etter all innsatsen du la ned! Og tusen takk for turen til alle andre i gruppen – man får pratet mye på en sånn tur, og det er noe av det jeg virkelig setter pris på med sykling.
