12/05/2026
I dag sitter vi i Tyrifjorden Rundt med den samme følelsen som mange arrangører nå kjenner på: usikkerhet, stillhet og frykten for å måtte avlyse etter måneder med frivillig arbeid.
Vi har arrangert rittet tidligere. Vi har fått tillatelser før — faktisk 10 ganger. Vi følger kravene, planlegger sikkerhet, bruker hundrevis av dugnadstimer og samarbeider med politi og lokale aktører. Politiet har allerede gitt sin tillatelse for flere måneder siden.
Likevel står vi fortsatt uten avklaring fra Statens vegvesen.
Når kan frivillige forvente svar? Ingen vet.
Skal vi tørre å bestille medaljer? Premier? Vakter? Sanitetsberedskap? Skal vi inngå økonomiske avtaler uten å vite om rittet faktisk får gjennomføres?
Dette handler ikke bare om ett sykkelritt. Det handler om hvordan frivilligheten i Norge behandles.
I dag så vi Styrkeprøven bli avlyst etter avslag fra Vegvesenet. Et arrangement bygget opp gjennom tiår. Frivillige, deltakere og lokalsamfunn står igjen med tapte penger, tapt arbeid og stor frustrasjon.
Da må vi stille spørsmålet:
Hvordan skal frivillige arrangører tørre å fortsette?
Hvordan kan staten forvente at frivilligheten tar all økonomisk risiko, mens myndighetene kan vente til siste øyeblikk uten tydelige signaler?
Hvorfor får noen ritt avslag mens andre kanskje får godkjenning? Hvilke kriterier gjelder egentlig? Og hvorfor oppleves dialogen så uforutsigbar?
Vi ber ikke om særbehandling.
Vi ber om forutsigbarhet.
Dialog.
Respekt for frivillig arbeid.
Bak hvert sykkelritt står det ikke profesjonelle selskaper med store reserver. Det står vanlige mennesker som bruker fritid, ferier og kvelder for å skape aktivitet, folkehelse og idrettsglede.
Hvis dette er den nye normalen, må vi tørre å spørre:
Ønsker man egentlig at frivilligheten skal arrangere slike løp i Norge i fremtiden?
For akkurat nå oppleves det som om risikoen ligger 100 % hos arrangøren — og 0 % hos systemet som skal behandle oss.
Det tradisjonsrike sykkelrittet Trondheim-Oslo, kjent som Styrkeprøven, blir ikke avholdt i år.