01/08/2026
I dag våknet jeg og mange med meg i Orkladalføret og Gaulavassdraget med en sorg i hjertet.
Mulig er det bare den kalde høstlufta som påvirker sjelen og skaper den melankolske stemningen i hjertet.
Men da Nordfynholdet forlot tunet på Ry i morgengryet var laksesesongen 2026 definitivt over.
Det var med vemod jeg vinket dem farvel. Stillheten senket seg over tunet. Kun låvesvalen flyr fortsatt inn og ut av låveporten.
På Ry har det bodd laksefiskere i alle de årene mine foreldre, og nå jeg, har drevet gården. Snart 50 år.
Før oss, på begynnelsen av 1900-tallet var Marentius Thams villaksrøkter på Ry og på mange andre gårder langs Orkla. Engelskmenn kom til dalføret for å fiske villaks.
Det ble en kjærkommen attåtnæring for mange bønder.
Fisket i Orkla har eksistert siden mennesket bodde i huler. Vi har livnært oss på villaksen.
Jutulene i Trongstenan, rett nord for Ry, slipet jøsteret, (et fiskeredskap med spisse gaffeltinder) mot en stor stein før de gikk ned til elva og hentet føde.
Laksefisket har skapt liv og livsgrunnlag for mange i fjord og elv.
På Ry har laksefisket brakt glede og engasjement, lykke og forventninger av tilreisende sportsfiskere.
Nå har oppdrettsnæringa tatt over fellesskapets rettigheter i havet.
De høster fritt og håver inn milliarder på bekostning av våre fellesgoder.
Visste du at oppdrettslaks nesten ikke inneholder naturlig Omega 3? Det må tilføres fôret. Og fisken har ikke tilgang på naturlig føde.
Den har derfor liten næringsverdi. Flere leger sier at barn og gravide bør unngå å spise oppdrettslaks på grunn av skadelige miljøgifter.
Men oppdrettslaks er den nest største eksportinntektskilden i Norge.
Derfor ofres villaksen.
Det er rødt lys - og på høy tid å sette krav til oppdrettsbaroniet.
Pengemaskinen har hatt frie tøyler på villaksens bekostning.
Nå haster det med å bevare atlantisk villaks.
Klarer vi det?