Våre verdier skal være tuftet på følgende:
* Tillitt
* Toleranse
* Trivsel
Dannelsen
Det har opp gjennom historien vært noe uenighet om når egentlig Eidsvold Idrætsforening ble stiftet. mai 1902 stod det på trykk at de som ønsket en dannelse av klubben kunne møte hos barberer G. Mørch.....
På det bebudede møtet ble visstnok Eidsvold Idrætsforening stiftet. Klubbens formål var friidrett, og laget
s formann ble Paul Braathen. Idrettsforeningens drakter skule være; blå benklær, hvit trøye, blå lue med grønn stjerne. En herre ved navn Herman Toftner tilbød laget å drive sin idrettslige aktivitet på en løkke på Sagmoen. Noen særlig flere opplysninger enn dette er ikke å oppdriveom hva som skjedde i 1902.
9. juli året etter står imidlertid følgende på trykk i Eidsvold Blad: - E.I.F. avholdt sin generalforsamling i Søndre Samfund Cafe den 11/6. Siden det ikke foreligger noe møtereferat fra denne generalforsamlingen antas det at sammenslutningen med "fotballklubben" ble vedtatt her. De første aktivitetene
Norges Fotballforbund ble som mange kjenner til dannet 30. Som man forstår var EIF svært tidlig ute med å danne et fotballlag. Hovedæren for dette skal tilkjennes brødrene Carl og Trygve Kittelsen. Carl hadde fått sine impulser fra et opphold i England. Carl var ikke snauere en at han faktisk tok med seg en venn fra England, Mr. Sedden, som ble EIFs første spillende trener. Helt fra starten av var det stor interesse for å spille fotball, men å skaffe bane, ja det var ikke så helt enkelt. Etter mye frem og tilbake fikk man i 1904 et generøst tilbud fra Paul Piro om å benytte et område ved Pirotjernet. Det var på denne banen klubbens første storkamp ble spilt høsten 1904. Motstander var sterke Gjøvik, og kampen ble sett av 300 elleville EIF-patrioter. Favorittene fra Oppland fikk ingen lett kamp mot vertsskapet, og da oppgjøret var over sto det 2-1 til EIF! To år senere var EIF på flyttefot igjen. Denne gangen fikk de leie et idyllisk område like ved Vengerfossen tett inntil Andelva. Banen ble kalt Lundgårdsplassen, og i de ca. 20 årene EIF benyttet denne banen ble det utkjempet en rekke harde oppgjør. De tøffeste takene ble utkjempet mot naborival Bøn, og på den tiden var engasjementet i bygda stor rundt disse oppgjørene. Også naboklubb Finstad kom tidlig med, og allerede 1. juli 1906 spilte EIF kamp mot Finstad Fotballklubb. EIF vant for øvrig oppgjøret 6-0. EIF hadde et meget godt fotballag i de første årene. Det fantes riktignok ikke så mange lag i Norge på denne tiden, men prestasjonene er absolutt ikke å kimse av. EIF's største prestasjoner stammer fra åene 1905 og 1906. Begge årene kom laget helt til semifinalen i NM. I frigjøringsåret ble Odd for sterke og vant knepent 2-1. Odd ble for øvrig norgesmester etter finaleseier 2-1 over Akademisk. Året etter tapte EIF 0-4 for Sarpsborg, i en kamp som ble omtalt som det "reneste blodbadet". Sarpsborg hadde visstnok hele tre engelskmen på laget, mens EIFs Mr. Sedden ble nektet å spille! Sarpsborg tapte senere finalen mot Odd med 0-1. EIF har en ærerrik historie som en av stifterene av Oplandenes Fotballkrets. Klubben var med i NM-sluttspillet i 1905 og 1906 og tok i bruk Romerikes første gressbane i 1926. EIF klarte å bryte LSKs lange seiersrekke i A-klassen på Romerike i 1933. En noe dalende interesse etter krigen førte til at EIF og Bøn slo seg sammen etaberte IL Vito, og denne klubben holdt det gående i 20 år. 1969 var første sesong for EIF etter splittelsen og A-laget har ofte pendlet mellom høyeste kretsserie og laveste forbundsnivå. EIF tilhørte alltid A-klassen i gamle dager, og da Vito ble oppløst var det også EIF som overtok plassen i 4.divisjon. I 1972 måtte laget ned i 5.divisjon, men høsten 1976 var det klart for et kjærkomment opprykk. EIF fikk bryne seg på Kolbotn og Oppsal i to kvalikkamper. Etter 0-0 mot Kolbotn, som hadde Brede Borgen som trener, vant EIF 4-0 hjemme mot Oppsal. Kai Sjøberg (2), Sverre Johnsen og Tom Roar Bjerke scoret. I seriespillet hadde Sjøberg scoret 19 ganger og var med det lagets toppscorer. Av profiler regnes Kjell Sundt som klubbens veteran. Kjell Aspelien fikk 32 kamper i Hovedserien med LSK. Sverre Johnsen spilte ytreløper, tilsynelatende til evig tid. Vidar Skauen var lenge publikums store favoritt. Kai Sjøberg avsluttet sin karriere i EIF etter spill i eliteserien. Erik Mejlo fra Skeid var spillende trener i mange sesonger i en tid da Tore Antonsen var god å ha på laget. Thor Emilsen sto i mål og reddet EIF fra mange tap. Gode ungdommer var Tommy Nilsen og Cato Holtet. Tommy fikk 19 kamper for LSK i 1980, mens Cato fikk 20 kamper for samme klubb i 1983. Sistnevnte ble også en slager i Kongsvinger. Av ledere huskes Marin Andersen og Kai Skoglund. Bjørn Nordvik har over 25 års ansiennitet i klubben og er i dag med i flere verv i klubben. Bård Lundahl var aktiv som spiller frem til 1988 og har siden vært med som leder og trener. EIF rykket opp to ganger på to dager en høsthelg i 2003. A-laget sikret opprykk fra 4. til 3.divisjon da Bøn ble slått 1-0 på Eidsvold stadion og dagen etter sørget rekruttlaget for opprykk fra 7. til 6.divisjon da de slo Bøns rekrutter med 5-1. A-lagets opprykk sørget forøvrig for at laget gikk fra 5.
