21/04/2026
Femten menn reiste sørover for å sykle. De hadde alle gjort det før, og de visste hva det kostet. Ingen sa noe om det.
Andalusia tok imot dem slik landet alltid gjør: stille, varmt og uten unnskyldninger. Veiene steg. Beina arbeidet. Det var det som skulle skje, og det skjedde.
De klatret hver dag. Noen dager var det lettere enn andre, men det sa de ikke. De tok passene slik man tar det som må tas — rolig, ett tråkk av gangen. Når de kom ned på den andre siden, visste de at det var gjort.
Om kveldene spiste de og drakk og snakket om lite. Menn som har slitt hele dagen trenger ikke si mye. Det er ikke nødvendig.
Det var Valle Velo. Ingen hadde noe å bevise overfor de andre. Allikevel ga alle det de hadde. Slik er det med folk som kjenner hverandre godt nok til å tie.
Fire dager. Fjell og oliventrær og veier som ikke brydde seg om noen. De var trettere da de reiste hjem enn da de kom. Det er slik det skal være. Det er en god ting å komme hjem trett fra noe man valgte selv.
