14/12/2025
https://www.facebook.com/share/p/1HPKvoz81n/
Ett innlegg til ettertanke:
Når forventninger kveler frivilligheten
Det skjer noe i idretten vår nå. Noe som ikke synes på tabellen, ikke merkes i garderoben – men som sakte, nesten umerkelig, spiser opp motivasjonen til de som faktisk får hjulene til å gå rundt.
Forventninger. Krav. Behov. Ikke fra barna, men fra voksne. Foreldre som stiller med lange ønskelister, men korte bidragslister. Foreldre som aldri melder seg, men alltid mener. Foreldre som forventer toppservice, men glemmer at motoren bak hele tilbudet består av mennesker som gjør dette med hjertet – på kveldstid, på fritiden, etter jobb, mellom egne forpliktelser.
Frivilligheten i idretten er ikke en tjeneste. Det er en gave. En gave som består av utallige timer med planlegging, organisering, tilrettelegging og omsorg. En gave som sikrer at barn får et miljø, et fellesskap, en arena å vokse på. En gave som ikke kan kjøpes for penger, men som forsvinner hvis den ikke blir behandlet med respekt.
Når de samme få menneskene løfter for hele flokken, mens de som ikke deltar stiller flest krav… da skjer det noe. Motivasjonen sprekker litt. Gleden falmer. Viljen til å strekke strikken én gang til blir borte. For hvor lenge kan de viktigste ressursene holde ut før de sier: Nok nå?
Idretten tåler mye. Men den tåler ikke at frivillighetens motorer stopper og at ildsjelene brenner ut.
Så kanskje det er på tide å stoppe opp og spørre seg selv:
Hva kan jeg bidra med? Hvordan kan jeg avlaste? Kan jeg senke forventningene? Hvordan kan jeg gi tilbake til fellesskapet som gir barnet mitt så mye?
For hvis ikke flere løfter i flokk, mister vi de som bærer mest. Hvis vi ikke håndterer ildsjeler med forståelse for at dagene ikke alltid strekker til, da blir de borte. Og uten dem? Da mister vi mer enn et tilbud – da mister vi selve fundamentet for idrettsglede, omsorgen for felleskapet og de som er en del av det.
