Bueskyting er en helårsidrett som passer for alle, uansett alder, og er en utmerket familieidrett som skaper miljø på tvers av generasjonskløften. Det er en teknisk idrett med vekt på konsentrasjon og stabilitet, og man trenger ikke være fysisk sterk for å kunne bli en dyktig bueskytter. Tradisjonelt er det særlig gutter som fenges av idretten, men vi ser ofte at jentene skyter minst like godt som
guttene. Bueskyting kan drives som ren hobby eller som toppidrett, der konkurransene er inndelt i nivåklasser som er tilpasset de enkelte utøverne, og vi har egne aldersklasser for de yngste. De beste norske utøverne kan stå i et mål på en fotballbane og treffe en fotball i det andre målet hele tiden, og som hobbyskytter treffer du den også ganske ofte. Som en presisjonsidrett passer den alle – uansett størrelse, fasong og fysisk kapasitet. I Mjøsregionen har vi bueskytterklubber i Hamar, Lillehammer og Reinsvoll – og i tilliggende områder også i Elverum og Vinstra. Særlig har bueskytterklubben i Hamar lange tradisjoner og har hatt flere toppskyttere i norsk sammenheng. Skytegrener
I bueskytingen sier vi at vi har tre skytegrener:
- Innendørsskyting, der vi som regel skyter fra 18 m på skiver med 10 ringer som teller fra 1 til 10 poeng. Den innerste ringen (10-eren) er 4 cm i diameter.
- Utendørsskyting på skive (OL-grenen), som foregår på en slette, fotballbane e.l. der man skyter på 10-ringet skive av forskjellig størrelse og på forskjellige avstander.
- Jakt- og feltskyting, der man går i terrenget og skyter enten mot 3-dimensjonale dyrefigurer eller mot skytematter med papirfigurer av dyr eller 6-ringede svarte skiver med gult midtpunkt. Utstyrsdivisjoner
Vi kan i hovedsak si at vi har tre typer utstyrsdivisjoner (buetyper) som konkurrerer adskilt:
Recurvebue. Denne buen har buelemmer som er bøyd litt tilbake for å gi lettere drag og bedre kast. Buen er som regel utstyrt med justerbart sikte og stabilisatorer. I OL er det denne buetypen som er representert. Compoundbue (trinsebue). Denne buen har et trinsesystem som gjør holdekraften lettere enn den kraften man behøver for å trekke buen. I denne divisjonen tillater man også en del annet teknisk utstyr, bl.a. slippmekanisme og optiske siktemidler. Tradisjonell bue. Dette er det enkleste bueoppsettet, der den såkalte langbuen er vanligst. Her har man et primitivt (tradisjonelt) oppsett og man benytter trepiler. Utstyret er ofte selvlaget. Om bueskyting:
Funn av pilspisser tyder på at buen var i bruk for mer enn 50 000 år siden. Gamle skrifter fra forskjellige verdenshjørner gir tegn til at det ble avholdt konkurranser flere tusen år før vår tidsregning, selv om dens bruk som jakt- og krigsvåpen da var av større betydning. Bueskyting tilnærmet den konkurranseform vi har i dag, kan vi si stammer fra middel- alderen i nord-Europa, og idretten kom tidlig med i de olympiske leker (år 1900). Pilaktiviteten var også en av de første idrettene som tillot kvinner å delta i OL - det skjedde allerede i år 1904. Med årene har bueskyting som idrett spredt seg til alle verdenshjørner, og det er nå 146 medlemsland med i det internasjonale bueskytterforbundet. I Norge startet sporten opp for alvor på 1930-tallet (i Oslo-området), men først etter 2. verdenskrig begynte idretten virkelig å blomstre. Norges Bueskytterforbund ble stiftet i 1948 og er i stadig utvikling. www.bueskyting.no
