16/03/2019
Finnmarksløpet Oppsummert:
Vi startet med Trubbel (lånt fra Maria Olson), Minni (vår hovedleder) og seks av hennes valper fra «Minni x Quimby kull» fra 2017, Mangas, Baloo, Stitch, Manfred, Vaiana og Baghera. Vi har hatt 14 hunder i trening denne sesongen. Dette var ikke de «råeste» hundene, men de som har gått skadefritt og jevnt gjennom hele året. Trubbel har vært her siden tidlig Januar. Målsetningen var å komme til mål med flest mulig hunder.
Start- Joatka 78km:
Startet ut av sentrum i stor glede med min datter Alma Sofie (7) som gjest på sleden gjennom gågata. Vi kjørte 40km før jeg ga mine unge hunder en 2t pause på sporet for å roe ned «nervene» etter starten med masse folk, scootere og sirkus. Hundene gikk som normalt litt dårlig ut fra start, de trenger vanligvis å «gå seg litt inn i løpet» før de går bedre på. Etter hvilen gikk spannet som en kule videre til Joatka. På Joatka fikk hundene nesten 4t hvile.
Joatka – Kautokeino 126km (204km):
Kjørte som planlagt frem til Masi (halveis til Kautokeino) i
en kald og fin natt. Vi hvilte 4t på sporet mens sola varmet som mest på dagen. Etter hvile var hundene pigg og klar for videre ferd til Kautokeino. Hundene gikk veldig bra og vi hadde godt driv i spannet, lå jevnt i 14km/t. Ga hundene 7t hvile i Kautokeino. Jeg ble selv veldig hoven i begge anklene og fikk smerte i akilles sene på begge føttene.
Sleit spesielt med høyre fot resten av løpet.
Kautokeino – Jergul 100km (304km):
Vi startet ut i iskaldt vær på natta. Merket straks at det vær veldig kaldt nede på elva. Det var målt ned i -38 på sporet. Det var kraftig tåke / dis som forsterket følelses av kulden. Vi kjørte 55km før vi stoppet og tok en planlagt 3t hvile på sporet. Jeg tåler normalt veldig mye kulde, men slet virkelig med å holde varmen og jeg var nok delvis nedkjølt når vi var klar til å starte videre etter hvile. Jeg hadde godt med høy til hundene, så de virket ikke så påvirket av kulden. På vei videre til Jergul begynte Mangas og «nikke» litt med hodet, så han fikk sitte i sleden ca 30km. Minni begynte å gå sakte, så Trubbel glimtet til i singel led å tok oss inn til Jergul i godt driv. I Jergul fikk hundene 7,5t hvile. Veterinærene fant ikke noe galt med Mangas, og han ble med videre uten problemer.
Jergul-Valjok 85km 89km (393km):
Vi planla å kjøre hele veien til Valjok siden vi hadde hvilt såpass mye frem til nå i løpet. Minni virket litt sliten på sjekkpunktet så jeg kjørte ut av sjekkpunktet og lot henne hvile i sleden i ca to timer. Når Minni etter hvile kom frem i led, satte hun en voldsomt trøkk i spannet og vi lå jevnt i 14-15km/t nedover Tanaelva. Etter vi hadde passert Karasjok så startet «utfordringene». En etter en fikk de unge hannhundene en psykisk knekk og ville ikke gå videre. Innenfor ett strekke på 20km så hadde alle fem stoppet. Jeg følte selv jeg hadde klart å løse dette bra med å gi de positiv energi, børste av dem is/ snø i ansiktet, samt skifte plass i spannet. Jeg var fornøyd med at jeg hadde klart å snu hundenes nedtur en etter en på en så positiv måte. Lenger ned på elva fortsatte utfordringene med at hundene ville stoppe, særlig etter at vi hadde passert flere hvileplasser med høy og matrester på sporet. Når vi var 12km fra Valjok ble det for mange unge hunder som «kuttet» samtidig og vi hadde ikke annet valg enn å stoppe her. Vi ble her i ca -25 grader i 4 timer. Jeg skulle så kjøre de inn til sjekkpunkt Valjok, men kom bare 10 km før det var stopp igjen. Jeg gikk foran spannet i 2 km, før hundene luktet sjekkpunktet 500m før, og da la de ut i full galopp inn. Samtlige hunder stod på «Tid inn registering» og hoppet og hylte, helt ville og full av energi. Jeg tenkte da at hundene trenge en god hvile for å komme over den psykiske knekken de hadde hatt nede på elva, og valgt derfor å gi de hele 7t hvile her.
Valjok – Karasjok 44km (437km):
Hundene gikk dårlig ut fra start, jeg jobbet mye med positiv energi og stemning i forsøk på å motivere for framdrift i spannet. De kviknet, og gikk etterhvert veldig bra i 27km. Etter 27km stoppet Minni og alle unghundene igjen. Jeg så da litt mørkt på det hele, jeg slet da med min egen psyke for å holde meg positiv. Eneste sjanse som jeg så det da var at jeg visste at Linda Marie Vassdal Monsen kom etter et lite stykke bak meg. Jeg ordnet linesettet og hundene slik at de var klare for å starte videre før jeg lot de hvile mens jeg satte meg ned for å vente på Linda. Minni la jeg i sleden igjen. Når Linda kom kjørende og passerte meg klikket det totalt for hundene. Det var så mye krefter og trøkk at det ikke var til å tro, mye mer enn når vi startet løpet. Jeg klarte nesten ikke holde de igjen med min nedslitte klobrems. Jeg stod dermed og bremset så hardt til Karasjok at jeg ble sliten i bremsefoten. Jeg satte også Minni inn i spannet igjen etter ca 15km. På «Tid inn» i Karasjok stod hundene og hoppet og hylte, helt gal og full av energi.
Vi avtalte her at vi skulle kjøre sammen videre til Alta. Siden vi nå var de siste to spannene på sporet, var vi enige om at det var ingen vits å stresse, for vi var bestemt for at vi skulle nå målstreken i Alta. Vi ga derfor hundene hele 13t hvile i Karasjok.
Karasjok – Jotka 83km (520km):
Ut fra sjekkpunkt Karasjok byttet vi på å kjøre først, men mitt spann kjørte i led i bare kanskje 1,5mil totalt. Linda hadde leder hunder som gikk, og jeg hadde bare muskler i spannet som ikke psyke til å ville gå skikkelig selv. Vi kjørte ca 40km før begge spannene var klare for en stopp. Vi laget en koselig camp og ga hundene en god time hvile på sporet. Derfra kjørte vi videre og alle hundene gikk da rimelig bra. Det var litt dårlig vær de siste milene inn mot Jotka, men vi slapp heldigvis få været rett ansiktet så det gikk fint. Når vi nærmet oss Jotka kjente hundene seg igjen, og vi lå i 17-18km/t inn mot fjellstua. Planen var å hvile her i 3 timer da vi ankom rundt klokken 23.00. Det var ganske så dårlig vær på natte, så vi bestemte oss å hvile på sjekkpunkt Jotka fram til klokken 06.00 i håp om været hadde roet seg. Vi hadde jo tross alt ingen stress med å komme i mål siden vi var sist i sporet.
Joatka – Mål 49km (569km):
Torsdag morgen gikk det litt ekstra tid med å varme opp hundene skikkelig så de kunne gå såpass fint ut og veterinærene var fornøyd. Det tar litt tid å varme opp 8 stive hunder som nå hadde løpt over 500km. Jeg var på dette stadiet veldig plaget med vonde og opphovnede ankler/ akilles. Spannet gikk veldig slapt helt ned til Stilla, her hadde vi en 10 minutters snackepause. Etter dette ble det litt mer futt i hundene. Linda måtte kjøre foran å dra, mitt hundespann ville ikke gå skikkelig selv. På vei ned begynte Baghera å «nikke» litt med hodet så jeg satte han i sleden for å unngå evt. skade. Jo lenger ned vi kom jo mer stig spenningen i kroppen om at vi faktisk kom til å klare det, og melodien til «conquest of paradise» begynte å komme i hodet. Når vi kom ned til Alta River Camping kom det løpende en hel gjeng med folk ned på isen for å heie oss inn. Folk stod på sporet å filmet, en tidligere hundekjører kom syklende på fatbike og gratulerte oss. Når vi kom opp mot sentrum var det en helt fantastisk følelse! Vi kommer i mål om noen minutter! Vi kommer til å klare det! Jeg kjørte først, men hundene mine stoppet 1km før mål. Linda og hennes mentalt sterke hunder måtte enda en gang dra oss opp den siste bakken opp til sentrum. Når vi endelig kom opp insisterte hun jeg måtte kjøre først inn i mål. Jeg passerte og vi kjørte inn i gågata. Dette var et så stort øyeblikk for meg at det ikke kan beskrives! Trubbel, Minni og 6 av valpene hennes, Vaiana, Stich, Baloo, Manfred, Baghera og Mangas, alle hadde klart hele den fantastiske reisen. Nå gikk de halvskeptisk gjennom gågata til en rungende «conquest of paradise» og jubel fra masse folk som hadde møtt opp for å ta i mot oss. Følelsen var helt absurd fra å være alene på lenge på fjellet, til så å stå midt i TV-kamera og folkemengde. Det var utrolig at så mange tok oss i mot i
sentrum.
Til Slutt:
80stk var påmeldt, 69 stilte til start, 24stk fullførte ikke, jeg og Linda kom på 44 og 45.plass. Hundene har gått ca 4000km i trening i år. De har hatt veldig mye «kvalitets trening» med å ligge ute på sporet, kjøre flere økter osv. Alt dette for å unngå at de skulle «psyke ut» fordi de aldri kom hjem. Vi har jobbet med at de skulle være komfortabel med å være på tur å jobbe i mange dager. Så hvorfor dette fortsatt feilet for oss, har vi ikke svaret på, kanskje rett og slett fordi hundene er såpass unge. Vi har sjelden trent lenger enn 8 mil, derfor delte vi også opp de fleste etappene slik at løpet ble likt treningen. På tross av dette så var hoved utfordringen på løpet nettopp psyken på hundene, den fysiske formen til hundene har imponert meg stort. Jeg og Trine ønsker å gi en stor takk til handler og alltid positiv trenings kamerat og rådgiver gjennom alle år Rune Røksland, og Yvonne Dåbakk som har hjulpet oss utrolig mye med sin enorme kunnskap om hundekjøring, Linda Marie Monsen Vassdal og Pål Remen for kjempe trivelig sosialt lag og Maria Olsson for lån av fantastiske flotte Trubbel. Takk til masse hjelp fra handlere på kennelen Kathi og Johana til hjelp forberedelser til løpet og lange økter med hundetrening. Takk for støtte fra OP-Elektro, Arctic Ilo og Arctic Entreprenør.
