19/08/2026
Vi velger ikke alltid hunden vi får. Men vi får muligheten til å bli kjent med den.
Jeg har hatt noen hunder gjennom livet. Svært forskjellige hunder.
Og jeg har etter hvert blitt mer og mer opptatt av hvor lite mening det gir å forsøke å gjøre hundene våre til noe de ikke er.
Kalifa, dvergdachsen jeg har nå, er en liten politi. Hun har ganske bestemte meninger om hva som er akseptabel oppførsel fra andre hunder. Hun er heller ikke spesielt opptatt av å være sosial med alle hunder – men hun går likevel fint sammen med de fleste hunder hun får tid og mulighet til å bli kjent med.
Hun liker å trene, og min sport er liksom freestyle. Vi har riktignok ikke de helt store ambisjonene. Kalifa er en dachs, og kroppen hennes er ikke laget for å gjøre alle de store sprellene man ser i toppen av sporten. Og hun lager mye lyd. Jeg kunne sikkert brukt mye tid på å forsøke å få henne til å være stillere. Men hvorfor skulle jeg det, hvis det å lage lyd er en del av gleden hennes? Hun er i klasse 3, og Norges eneste dachs på det nivået. ;-) Vi har også trent litt rally, og fikk opprykk til kl. 2 i fjor. I år har det dessverre ikke blitt mer av det.
Hun elsker også søk. Nosework og Spor er derfor helt fantastisk for henne. Hadde jeg vært mer ivrig og hatt større konkurranseambisjoner, så tror jeg hun kunne gjort det veldig godt der.
Kompis kom inn i livet mitt som en kompis til Kalifa. :-) Og det fungerer. Han forstår ikke helt hva hun bråker med, så det blir sjelden noe drama mellom dem. Nå viser det seg i tillegg at han elsker å trene. Så da trener vi mer. :-)
De tidligere hundene mine har vært like forskjellige.
Müsli, den pyreneiske gjeterhunden, hadde en kropp som skapte mye trøbbel for henne. Hun kunne derfor bli ganske grinete. Konkurranser ble etter hvert lagt på hylla på grunn av medisinering, og det var nok egentlig like bra for oss begge. Hun var en fantastisk hund med en enorm personlighet.
Jack var en blanding av schäfer, labrador, rottweiler og husky. Han kom til meg som omplasseringshund og trakk i båndet som et lokomotiv. Det var et ganske midlertidig problem da jeg la litt trening i å roe det ned. Vi trente litt av alt og konkurrerte litt i freestyle og rally, men det vi likte aller best var turene i fjellet – og på ski om vinteren. Han trakk meg oppover bakkene - altså til god hjelp! Han var den vakreste hunden jeg vet om. Og utrolig god.
Litten var en amstaffblanding og en seriøs arbeidshund. Han trivdes aller best når han fikk jobbe med bruks, og hadde en kort karriere som redningshund. Han ble også en fantastisk storebror for datteren min, og var en trygg og fin hund å ha med på skoler og i barnehager og som figurant på kursene mine.
Han var også Cross over-hunden min.
Med Litten begynte jeg å gå fra de metodene jeg ble anbefalt i starten da jeg fikk ham, til klikkertrening og mer belønningsbasert trening. Det gjorde en enorm forskjell – ikke bare for treningen, men for forholdet mellom oss. Det var en viktig del av veien til den treneren jeg er i dag.
Og så var det Schamo, min første hund som voksen.
En blanding av samojed og japansk spisshund som hadde vokst opp på en låve sammen med over 60 andre hunder. Han var livredd da han kom til meg. Jeg gjorde mye feil i begynnelsen. Men sakte, men sikkert gikk det bedre. Og ganske tidlig forsto jeg at metodene som var vanlige på den tiden, ikke kunne brukes på ham.
Han lærte meg mye.
Hundene mine har vært forskjellige. Veldig forskjellige.
Alle har elsket å jobbe, men ikke med de samme tingene. Noen har hatt kropper som satte grenser. Noen har hatt meninger om andre hunder. Noen har hatt mer lyd enn jeg egentlig hadde trengt. Noen har hatt utfordringer som aldri forsvant helt.
Men alle har vært seg selv. Og - alle har hatt ulike egenskaper som kommer fra rase/blanding.
Og det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært gjennom årene:
Vi skaper ikke hundene våre fra bunnen av.
Vi kan trene. Vi kan legge til rette. Vi kan endre vaner, bygge ferdigheter og hjelpe hunden til å fungere bedre i de situasjonene den møter. Vi kan flytte noen grenser og gjøre mange ting lettere.
Men vi kan ikke bare skru av egenskaper vi ikke liker.
En hund som er genetisk disponert for å varsle, blir ikke nødvendigvis stille fordi vi trener den godt. En hund som synes andre hunder er vanskelige, trenger ikke bli en hund som elsker alle hunder. En hund som ikke liker fremmede, trenger ikke lære at alle mennesker skal være hyggelige å hilse på.
Og kanskje trenger den heller ikke det.
Noen ganger er det beste vi kan gjøre å tilpasse livet litt til hunden vi faktisk har.
Hvis hunden ikke liker barn, kan vi sørge for at den får være et annet sted når huset fylles av barn.
Hvis den synes veterinærbesøk er vanskelig, kan vi bruke trening og tilrettelegging for å gjøre opplevelsen bedre.
Hvis den ikke fungerer sammen med en annen hund, trenger ikke målet alltid være at de skal bli bestevenner. Kanskje målet ganske enkelt være at de kan leve gode liv uten å måtte være sammen, eller ideelt sett - at de aksepterer hverandre.
Det betyr ikke at vi gir opp.
Det betyr at vi ser hunden vi faktisk har.
Jeg tror vi har fått en idé om at en «god hundeeier» skal kunne trene seg frem til en hund som er sosial, trygg, stille, lydig, alltid kommer på innkalling, elsker barn, ignorerer andre hunder og fungerer perfekt i alle situasjoner.
Men hunder kommer ikke som blanke ark, og de er ikke maskiner.
De kommer med genetikk. Personlighet. Erfaringer. Behov. Begrensninger. Og et helt eget individ på innsiden.
Vår jobb er ikke å lage den hunden vi skulle ønske vi hadde fått.
Vår jobb er å bli kjent med **den hunden vi faktisk fikk**, og hjelpe den til å få et så godt liv som mulig.
Jeg har ikke hatt den samme hunden om igjen og om igjen. Jeg har hatt mange forskjellige hunder, med ulike behov, egenskaper og personligheter.
Det har gjort meg til en bedre hundetrener – og kanskje enda viktigere, lært meg å sette pris på at hunder ikke skal være like.
Alle har lært meg noe.
Og alle har vært – og er – mine hjertevenner.
Positivt samspill
Hund i Fokus | hundifokus.no
