21/05/2026
Vi har de fineste gjestene! ❤️ Denne teksten dukka plutselig opp i innboksen vår og vi fikk lov til å dele den.😊
Det begynte som en helt vanlig lørdag. Bare våtere. Regnet høljet ned som om himmelen hadde glemt å skru av dusjen, og hele klatreparken luktet våt bark, gjørme og lett panikk. Alle de fornuftige menneskene hadde sikkert valgt å sitte hjemme med kaffe og tøfler. Men ikke vi. Min eldste datter og jeg skulle nemlig på årets første klatretur. Vi marsjerte inn i regnet med hjelmer, seler og den overdrevne selvtilliten man bare får av å ikke helt forstå hva man driver med. Først var det opplæring. En instruktør med stemmen til en liten jente som hadde sett altfor mange foreldre gjøre katastrofale ting med karabinkroker, forklarte reglene. «Man må ALLTID hekte sikkerhetskroken riktig,» sa hun strengt. Jeg nikket alvorlig. Dette var en stor feil. For når voksne nikker litt for selvsikkert, er universet nødt til å straffe dem. Min datter suste gjennom opplæringen som en liten ninja-ekorn-hybrid. Hun hoppet elegant mellom plattformene mens regnet prellet av
hjelmen hennes som i en reklamefilm for sportsutstyr. Jeg, derimot, klatret rundt som en våt vinterjakke som hadde fått egne bein. Likevel kom vi oss gjennom den lysegrønne løypa. Så den mørkegrønne! På dette tidspunktet begynte jeg å føle meg som en ekte eventyrer. Jeg gikk rundt med brystet så langt frem at jeg så ut som en due som prøvde å imponere andre duer. «Dette er jo lett!» sa jeg. Akkurat da burde lynet ha slått ned ved siden av meg som en advarsel. For vi tok én siste lysegrønn løype før vi skulle hjem. Regnet gjorde alt glatt. Tauene var sleipe. Plattformene var våte. Men jeg følte meg fremdeles som Tarzan. En veldig middelaldrende Tarzan med dårlig balanse. Så kom siste nedfart. Nå må du forstå noe viktig: Det finnes få ting i verden som er farligere enn en voksen forelder som tenker: «Dette har jeg full kontroll på.» Jeg koblet meg til vaieren, satte utfor … og glemte fullstendig å hekte karabinkroken over den siste bremsa.
Det som så skjedde, var ikke lenger klatring. Det var fysikk. Jeg kom susende gjennom regnet som en våt potetsekk med dødsforakt. I stedet for en elegant landing traff jeg vaieren med et gigantisk: SPLÆSCH-BANG! Det hørtes ut som noen hadde kastet en sofa ned i en sølepytt. Låret mitt traff så hardt at jeg sannsynligvis fikk et blåmerke før jeg stoppet å skli. Jeg ble hengende i vaieren mens regnet dryppet ned i ansiktet mitt og lagde de små lydene voksne lager når de desperat prøver å virke tøffe: «HØHØ … null stress … helt fint … tror ikke beinet datt av engang …» Min datter lo så hardt at hun måtte holde seg fast i et tre. «Pappa!» hikstet hun. «Mamma så ut som en vaskemaskin som falt ned en trapp!» Og det verste? Hun overdrev ikke. Nå har jeg et blåmerke på låret som ser ut som et mystisk kontinent oppdaget av satellitter. Det er lilla, blått, grønt og litt gult i kantene — som om kroppen min prøvde å male nordlys direkte på huden. Men vet du hva? Det var kanskje en av årets beste dager likevel. For regnfulle dager blir ofte de beste historiene. Spesielt når mammaen flyr gjennom lufta som en våt kjøttbolle foran sitt eget barn.
