11/07/2017
I dag skjedde vel egentlig det verste som kunne skje.
For å sørge for ro i sjelen, så vil vi begynne med å si at vi har det veldig fint akkuratt nå og at vi har blitt tatt godt vare på av familien Maurice etter dagens dramatikk. En fantastisk godhjertet familie, som la alt fra seg for å hjelpe to helt tilfeldige gutter på tur fra Norge ❤️ For dette er vi evig takknemlig.
Det hele startet som en god sykkeldag, tross regn. Vi hadde nettopp kryssa grensa og var fornøyd at vi hadde klart å sykle til Frankrike.
Denne delen av historien vil komme fra Jack sitt perspektiv, og jeg vil prøve å skildre så mye som jeg kan av dagens ulykke.
Det som tilsynelatende var en helt vanlig "drittdag" i regnet på sykkelen. Man vet selvfølgelig at veien blir glatt i regnet, men man kjenner på det at man har full kontroll over seg selv og egen sykkel. Foran meg ser jeg som vanlig Torgeir i kjent stil, der han prøver å dra meg fremover og få litt fart på sakene. Regn eller ikke, vi skal tross alt til Afrika. Så plutselig virker det på en måte som alt lyd forsvinner, og det er vanskelig å forklare helt eksakt hvordan dette oppleves, men i sidesynet merker jeg en bil som kommer i fryktelig fart. Ikke bare i stor fart rett forbi, men skliende sidelengs i veibanen. Det er da jeg først rekker å innse at denne bilen ikke har kontroll, og tiden stopper fryktelig opp.Forbi meg, over i samme felt og inn i Torgeir som sykler rett foran meg. Jeg ser alt og jeg får det veldig godt med meg. Min aller bestevenn og det viktigste jeg har med meg akkuratt nå blir rett og slett klemt ned av en bil rett foran meg. Jeg får med meg hvordan han sklir over panseret på den gråe Peugeoten og ut sammen med bilen på jordet til høyere for veien. Jeg vet ikke om det er en slags sjokktilstand jeg kommer inn i, der det første som går gjennom hodet mitt er at jeg nå har sett og blitt vitne til at min aller beste venn og turkamerat har blitt påkjørt og drept. Den følelsen jeg hadde da, den unner jeg ingen.
Han er våken, han prater og han sier han har det bra. Jeg er skjelven i kroppen, men greier å holde roen. Vi får god hjelp av andre bilister ved stedet og det tok ikke lang tid før både politi, ambulanse og brannvesenet kom. Fantastiske Mr. Maurice tar vare på syklene våres mens vi kjører ambulanse til sykehuset for en sjekk. Torgeir er omtrent det man kan kalle uskadet etter hva et slikt kræsj kunne betydd og spesielt utifra hvordan det så ut fra der jeg syklet. Den englevakten vi har hatt i dag kommer jeg nok aldri til å forstå, og jeg greide ikke annet enn å bryte sammen i tårer da jeg hørte stemmen til mamma over telefonen. Jeg er uendelig takknemlig for alle menneskene jeg har i livet mitt, og all støtte vi har fått fra kjente og ukjente på denne siden er til å bli rørt av. Nå skal vi samle litt tanker og krefter igjen, fordi vi har et mål for denne sommeren, og det er å komme frem til Afrika. Nå kanskje enda sterke også. Og vi skal dit sammen.
Heldigvis så ble Torgeir kastet på jordet og ikke ned i asfalten. Det hadde regnet så jorden var heldigvis litt "myk". Vi hadde et lite stopp nesten rett før, så Torgeir syklet heldigvis ikke klikket fast i sykkelen enda. Etter ambulanseturen så var det lang, lang ventetid på sykehuset og Torgeir kom tilslutt gående ut på egne bein. sykkelen ble ødelagt, men kroppen like hel.
Hva vi gjør nå, er litt usikkert.Det er litt ekkelt for begge to, Jack som ser bestekompisen bli kjørt på, og Torgeir som blir kjørt på. Vi har uansett, på alle mulige måter imponert oss selv. Vi tar dag for dag, ser ann kropp, sjel, hodet og muligheter. Vi finner en løsning på dette og en oppdatering på videre reise kommer. Vi gir oss aldri! 🚴❤️
