25/08/2026
I går dro jeg på en fin tur. Jeg dro til Rauberflaket. På toppen møtes grensen mellom Vestfold, Buskerud og Telemark.
Det var ganske langt å kjøre, ca. en time. Kjørte Rv 40, Lågendalsveien. Ved Svarstad tok jeg av til venstre i retning Skrim/Omholtfjell. Ca. 12 km fra avkjøringa på riksvei 40 er det skilt med avkjøring til Presteseter. Her måtte jeg betale bompenger, kr. 90 . Derfra er det ca. 7,5 km. til stedet der jeg parkerte.
Turistforeningens ubemannede hytte Presteseter passerte jeg etter 6 km. Stedet består av to hytter. Den største har plass til over 20 personner.
Selv om jeg har gått til Rauberflaket flere ganger, måtte jeg kjøre langsom for å finne stedet der jeg parkerer for å starte turen. Ved et lite vann som ligger på 463 moh, på grensen mot Buskerud, på venstre side fant jeg skiltet.
Ruslet ned til vannet og nøt den friske luften og de begynnende høstfargene. Været var vekslende, med skyer og litt sol.
Stien var lett å gå. Litt fuktig etter regnet noen steder, men jeg kom tørrskodd hjem.
Gikk forbi flere tjern, Grunntjerna, fra 460 til 467 moh. Det er mye fisk i de fleste vannene i området. Innlandsfiske og ørret står det på siden til Fritzøe Skoger. Det er de som selger fiskekort.
Tok en liten avstikker, så jeg fikk et glimt av det store vannet Kopa, 439 moh.
Kopa som i sin helhet ligger i Vestfold ble demt for fløting første gang 1870 og på ny 1927.
Mange fine myrer langs stien. Furutrærne bar preg av hardt vær der de sto med de merkeligste krokete former. Spennende. Stien gikk for det meste på Vestfoldsiden, men tok en sving innom Buskerud noen steder.
Stien gikk på strå oppover inne ved fjellsiden til Rauberflaket. Så ut som det en gang hadde vært en slags vei. Fin utsikt mot vannene mot nord og øst. Fant blåbær og tyttebær, nok til å spise. Skremte opp noen skogsfugl.
Jevn stigning, men ikke bratt oppover. Langs stien var bakken dekket av lyng og bærplanter i de vakreste farger. En og annen myr passerte jeg også før jeg var oppe på selve flaket.
Der var det både en trevarde og en steinvarde og et skilt om at jeg sto 584 moh. Der var også en kasse med en bok jeg kunne skrive navnet mitt i. Jeg skrev selvfølgelig.
Brukte GPSen min for å finne det nøyaktige punktet der de tre fylkene møtes.
Fra toppen fulgte jeg en sti, merket med blå bånd ned til utsikten over Rauberen. Flott utsikt.
De blå båndene ledet meg inn på stien nedover fjellsiden.
Stien gikk mellom vakre furutrær og et og annet grantre. Så ut som stien fulgte et bekkeleie nedover. Mulig den hadde vært en slags vei før en gang. Kanskje samme veien jeg syntes å se rester av på veien opp. Det var ganske bratt nedover.
Nede på en grusvei tok jeg til venstre og kom frem til Skibberdalsetra. Setra var i aktiv bruk som seter helt frem til 1941, da driften ble lagt ned.
Derfra fulgte jeg sti slakt oppover Skibberdalen langs Skibberdalselva. Tror det er riktig betegnelse på dalen og elva.
Virket som stien nylig var ryddet. Fint å gå der nå. Stien fulgte elva og jeg måtte gå over elva flere steder oppover. Tror jeg hadde blitt våt på beina om det hadde vært en mer regnfull sommer.
Kom opp til demningen ved Kopa. Fint der, så jeg tok en liten pause. Godt å sitte å se utover vannet.
Skal være en spennende tunnel nedenfor demningen som ble sprengt ut for å kunne regulere Kopa. Prosjektet ble stanset av tidligere Lardal kommune. Jeg fant ikke inngangen. Den skal visstnok være ganske skjult.
Videre på sti langs vannet, og så inn på stien jeg gikk opp mot Rauberflaket. Så tilbake til bilen.
Solen varmet godt, så jeg satt lenge ved det lille vannet nedenfor stien og bare nøt stillheten. Bare duren fra øyenstikkere som svevde over vannet, brøt stillheten.
Turen ble på 8,2km.
