14/08/2026
DEN MORALSKE PEIKEFINGEREN
Som PT og Coach fylles SoMe med trening, treningsprofiler, idrett, ernæring, kropp og helse, det sørger algoritmen for, og eg ser en vinkling som eg kjenner murrer litt hos meg.
Eg har lurt lenge på om eg skal sei noke om akkurat dette, og eg velger å gjere det.
Først av alt: Eg synes det er ekstremt viktig å stå for det man trur på, utfordringa er ofte kommunikasjonsmåten som eg synes til tider er blitt svart / kvitt.
I jakten på «sunt fokus» har vi begynt å definere stadig meir ka som riktig eller galt.
Før- og etterbilder. Vektnedgang. Estetiske mål. Strava. Smartklokker. Tider. Konkurranse. Ønske om å endre kroppen. Blir ofte satt sammen med:Usunt. Kroppspress. Prestasjonspress. Feil fokus.
Men kem bestemmer egentlig ka som er riktig fokus for eit anna menneske?
Eg mener vi glømmer det individuelle. Det som er belastning for én, kan være restitusjon for ein annen. Det som motiverer én, kan tappe ein annen. Det som fungerer for én, trenger ikkje være riktig for ein annen.
Det finnes mange veier til målet.
Etikk skal ta plass. Faglighet skal ta plass. Men det skal ikkje forveksles med å være dømmande.
Faglighet er å vurdere.
Dømming er å kategorisere.
Eg mener vi skal kunne utfordre når det faktisk er faglig grunnlag for det. Men vi må passe oss for å gjere eigne verdier, preferanser og erfaringer til universelle fasitsvar.
For det er også menneskelig å ville prestere, konkurrere, forandre seg, se annerledes ut eller være stolt av ei fysisk utvikling.
Det treng ikkje være usunt bare fordi det ikkje er vårt eige fokus.
Eg savner mindre fasit og meir rom for individuelle mål, motivasjon og prosess.
Mindre moralsk peikefinger.
Meir nysgjerrighet.
Meir faglighet.
Jobben vår er å forstå individet – og bruke fagkunnskapen til å hjelpe dei trygt gjennom sin eigen prosess.
Takk for at du leste❤️
